Sagbruksarbeidere og arbeidere på Verket i Hakadal, udatert bilde, ukjent fotograf.
Sagbruksarbeidet var helårs virksomhet.
Det kan ha vært 14-15 mann som hadde jobben sin her.
Brede Bredesen, som også var ordfører en periode, drev på saga. Det gjorde også
faren hans, Harald Bredesen og flere av brødrene i perioder.
Ulykker
Det var ganske vanlig at sagbruksarbeidere manglet fingre. Sagbruket var regnet
som farlig arbeidplass og unger hadde ikke adgang. Vi er ikke kjent med om det var alvorlige ulykker.
Fulgte klokka på Verket
Arbeidsdagene var som på Verket. Klokka på Verket varslet når en skulle begynne og når det var pauser.
Arbeidsdagen var som oftest : Start kl 0630 om sommeren, kl 0700 om vinteren.
Halvtimes frokost kl 0930 – 1000.
Halvannen times middag fra kl 1300.
Arbeidstida slutt kl. 18 om sommeren, kl. 17 om vinteren.
Den siste fløtinga
Knut Røsjø var skolegutt, og jobba i skauen ved siden av. Han deltok i den siste fløtinga, en lang dag i juni 1948.
Det var sluttrensk fra Stryken, det vil si at tømmerstokker som hadde satt seg fast på vei nedover
elva, måtte løsnes for å fløtes videre. Det var fortsatt kaldt i elvevannet, men de måtte uti ganske tidlig
og gikk derfor våte gjennom hele dagen.
Da de kom til Elnes, var det pause.
Tømmer ble også sluppet på elva fra Brattvelta nord for Varpet. Der er det bratt og
skråningen har mindre avsatser som holdt igjen noen av stokkene.
Fra verksdammen til Sagdammen ble tømmeret ført i ei tømmerrenne.
Der stokkene kom ut av renna i Sagdammen, ble det kalt Sjonken – antakelig etter
svensk sjunke (synke) fordi det var noen stokker som sank og ble liggende der.
På tvers over Sagdammen var det ei ganglense med en smal passasje til tømmerrenna.
Den som skulle sortere tømmerstokkene, kunne gå på lensene.
Fordi det var et stykke arbeid å stille inn saga etter varierende dimensjoner, skulle
helst stokkene ha så like dimensjoner som mulig. Med like store stokker, kunne
sagarbeidet bli rasjonelt. Omstilling av saga tok tid, og ble helst gjort når det skulle
skjæres flere stokker av samme dimensjoner.
Kilde: Knut Røsjø, samtale november 2018, befaring 2018, og boka Høgt opp i Hakadalen, utgitt av Flisby´n forlag i 2003.